Herr Eide minnes:
Det er ikke lett å skulle velge ut det beste, eller den verste erindringen jeg har fra atskillige quiz-mandager på Kafka.
Det har etter vært blitt mange. Både gode minner og en noen til dels uhyggelige situasjoner.
De sistnevnte både som følge av egne feil og blundere, men også fordi quizerne har gått i verbal clinch med meg eller oss fordi de vet bedre.
For nesten 1000 år siden, eller engang før den globale oppvarmingen kom på dagsordenen, var også jeg quizer.
Det vil si jeg deltok på et quizlag. Som deltager.
Da var det spesielt godt når man noen få ganger var den eneste på laget som satt med rett svar. Og om det så viste seg at mitt lag var det eneste med rett i hele lokalet smakte det ekstra godt.
Derimot var det ekstra ekkelt og vanærende når man var den eneste på laget som satt skråsikkert med rett svar og dette svaret viste seg å være feil.
Det er ikke spesielt godt å være hovedårsaken til at ditt lag taper. Til orientering kan jeg legge til at i min aktive quizdeltagertid var Reservelaget mitt lag.
Det er nå omtrent historie, før den tid var et det ærverdige Mandagsklubben som jeg prøvde meg litt på.
Men det er så lenge siden at det er det bare jeg som husker.
En ting som tidvis irriterte meg som aktiv quizdeltager var når de som serverte oppgave hadde feil i sin fasit.
De 51 statene i USA og en norsk tronarving som var født i feil land og 54 år for tidlig har i ettertid blitt quizklassikere.
For ca. 12 000 spørsmål siden begynte mitt samarbeid med Quizdronning Liv den 1. av Inderøy.
Da fikk jeg merke at det ikke er bare enkelt å lage spørsmål.
Og at man skal være nøye med hvordan man formulerer seg.
Det er mange kverulanter som frekventerer Kafka på mandager.
Og nåde meg om min spørsmålsstilling kan missforstås.
Selvfølgelig gjør vi feil.
Jeg har gjort en del de vel fem årene vi har holdt på.
Heldigvis er de fleste feil slike som skyldes egen unøyaktighet eller ganske enkelt at man slår feil tall på PC-en.
Da er det bare å si sorry, og som regel lar feilen seg rette opp der og da.
Etter hver har jeg lært at jeg ikke skal stole blindt på Wikipedia eller andre nettsteder.
Og jeg skal i hvert fall ikke stole på min egen hukommelse.
Jeg har lært meg å dobbeltsjekke omtrent alt.
Også innenfor mine ”hjemmefag”: Tegneserier, film og fly, samt mitt personlige favorittemne: Helt unødvendig viten.
Men noen ganger blir det for ille.
I mai 2003 var det en quizer som var helt i harnisk over et spørsmål jeg viste jeg hadde rett svar på.
Dertil kom at omtrent 99 % av de andre lagene hadde samme svar som i min fasit.
Han avsluttet en meget følelsesladd krangel med at dette var både hans første og siste gang på denne dritquizen!
Jeg antok at han hadde gått god for sitt gale svar for hele laget og følgelig skulle bevare æren.
Men jeg så han aldri mer på Kafka.
Vel 2 ½ år senere traff jeg på denne personen ved hylla for assorterte melvarer på Mega i City-Nord-komplekset. Han så foraktelig på meg og fnyste høylytt. Ja-ja. Quiz er en meget alvorlig ting.
På siste quiz, nå forrige mandag, hadde jeg som spørsmål 10 i kategori 5 et spørsmål om den såkalte tredje mann, på Nansens og Amundsens polferder.
Fasitsvaret var som de fleste viste Hjalmar Johansen.
På tur ned trappa for å rette hører jeg Liv lese Hjalmar Andersen som svar, etterfulgt av et nesten unisont NEI!
Jeg stivnet til. Hadde jeg skrevet feil igjen?
Å nei da. Det var min kjære Quizmasterpartner som hadde lest feil.
- Dæven Liv! Det der gjør du ikke mer når jeg har skjerpet til det ytterste.
Liv minnes:
- Beklager, Knut! Det var ikke meningen.
Dessverre kan jeg love deg at denne slags tabber garantert vil bli begått igjen.
Mine verste og beste quizminner gjennom disse årene er også utallige.
Heldigvis er det mange, mange flere gode minner enn dårlige.
Dårlige minner går som regel ut på egne tabber, eller krangling og ukvemsord med misfornøyde deltakere.
Etter hvert har vi begge blitt ganske tykkhudete hva gjelder quizfasitkrangel, men det tok en stund å komme dit.
Jeg husker ennå min første ordentlige og alvorlige fasitdiskusjon. Den fant sted i 2003, og av alle merkelige emner dreide det seg om whisky.
Mannen jeg diskuterte med var opphisset og vred, og sa blant annet; ”Jeg har drevet pub i over tjue år, frøken. Dette kan jeg!”
Det gjorde seg liksom ikke helt å trekke revolveren og svare ”Min gode mann, jeg har vært quizmaster i over tre måneder. Så kom ikke her.”
I stedet må man begi seg ut på akkedering og bedyring.
Jeg vant diskusjonen fordi jeg hadde rett, og også heldigvis kunne bevise det.
Dessverre så jeg aldri denne personen på vår quiz igjen.
I følge hans lagkamerater var nederlaget for smertefullt til at han kunne vise seg her igjen.
(Jeg tror man må være mann for å kunne skjønne dette.)
Men du verden, vi har da sannelig også en merittliste på våre egne tabber og feil.
Heldigvis får vi luket ut de fleste før quizen starter når vi tester hverandre på spørsmålene.
Det hender at en idiotfeil slipper igjennom – og det føles ikke bra. Men det verste er hendelser med såkalte L'esprit de l'escalier, situasjoner der man kommer på et sluttpoeng eller en vittighet et par sekunder for sent.
Eller i vårt tilfelle – der vi kommer på et godt oppfølgerspørsmål eller en fabelaktig tilleggsopplysning etter at quizen er over.
Noe annet som heller ikke føles bra, er når quizlag eller enkeltpersoner er borte på en quiz der vi vet at vi har deres yndlingskategori.
Det er trasig. Og dessverre ingenting at gjöra åt.
På den annen side er det fantastisk å oppleve lag som uventet får sin absolutte ønskekategori.
Siste quiz før jul i 2005 hadde vi kategorien Jul i Skomakergata, som var kveldens vanskeligste runde. Et rent ungdomslag som deltok på quiz for første gang seiret med en Barne-TV-spesialist på laget. Artig!
En quizhistorie fra virkeligheten jeg aldri glemmer er denne:
Herrene på Roald Aas utfordret en gang jentene på jobben sin i AN til å stille lag.
De inngikk også et veddemål på at jentelaget aldri ville klare å slå dem.
Jentene tok utfordringen. Guttenes fallhøyde var enorm.
Det ble en utrolig quizkveld.
Merkelig nok – og helt tilfeldig – het en av kategoriene denne kvelden Aviser.
Og jentene vant hele quizen.
Med Roald Aas på femteplass – som gav ordet ”forbitret” en helt ny dimensjon. Det vanvittige nederlaget ble gnidd inn i dager og uker etterpå.
Ganske sikkert også ennå.
Guttene krevde etter hvert revansje og oppreisning etter det smertefulle tapet.
Ny quiz ble avholdt, og jentene vant denne også.
Et sunt quizmasterpartnerforhold skal også ha et snev av konkurranse i seg.
Jeg og Knut har begge våre ekspertområder, og å ta den andre i feil på sitt område føles ganske så tilfredstillende.
Jeg er en pest og en plage på korrekt uttale, jeg retter på alt og alle, også Herr Eide, og han blir ganske sint noen ganger.
Men én gang uttalte jeg et ord aldeles feil før en quiz, og han korrigerte meg.
Gleden lyste i øynene mens han ropte ”Hah! I got you! Rødt kryss i taket!”
Han krabbet opp på stolen, reiste seg opp og strakk en penn til taket for å sette merke.
Men akkurat der var det satt et kryss fra før.
Det var fra tre år tilbake da jeg klarte å sette han fast i et tegneseriespørsmål.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar